Tør du å være dårlig i noe igjen?

I helgen gjorde jeg noe som skremte meg. Jeg byttet ut kampsportmatta med pulssonen og stilte til start på Hyrox Oslo.

Min trygge havn er brasiliansk jiu-jitsu (BJJ). Det er en idrett jeg har lagt ned utallige timer i over mange år. Der har jeg kontroll. Der har jeg bygget opp en mestringsfølelse, en identitet og et «toppnivå» på min egen arena.

Men på startstreken i helgen? Der stilte jeg med absolutt null forutsetninger. Det å gå fra å være god i sin egen idrett til å kaste seg ut i en setting der du føler deg som en total nybegynner, er ekstremt krevende. Det gjør noe med egoet. Det trigger den frykten utrolig mange av oss kjenner på i dag:

– Frykten for å ikke strekke til.

– Frykten for å mislykkes foran andre.

I dagens samfunn jager vi konstant etter å føle oss vellykket. Vi skal være eksperter, levere perfekt og ha full kontroll. Men sannheten er at hvis vi aldri tør å stå i det ukomfortable, så krymper selvfølelsen vår i takt med at komfortsonen blir mindre. Vi blir så redde for å feile at vi slutter å prøve nye ting.

Ekte mestring handler ikke om å bare gjøre det du allerede mestrer. Ekte mestring finner vi når vi tør å legge av flinkis-syndromet, akseptere at vi starter på bunnen og stå i det likevel. Slik bygger vi en robust selvfølelse som tåler motgang, både i idretten og i livet ellers.

Det å omfavne det ukjente beriker livet på en helt unik måte. Det var absolutt ingenting elegant over min Hyrox-debut. Jeg var langt utenfor komfortsonen, men dro derfra med en enorm indre ro og en påminnelse om at jeg tåler mer enn jeg tror.

Når ga du deg selv lov til å være helt nybegynner sist? Tør du å ta en utfordring der du ikke har kontroll på resultatet?